Visste du at...

fornminne er det samme som automatisk fredet kulturminne?

Oseberghaugen

Oseberghaugen er verdens mest rikholdige gravfunn fra vikingtid. Det er virkelig eventyret i norsk arkeologi.

Oseberg 11.september 2007 041.jpg

Et smertefullt, men verdig liv? Hodeskallen til den eldste kvinnen i haugen. Foto: Anitra Fossum.

Funnet ble gjort i august 1903 av grunneier Oscar Rom. Etter en kort undersøkelse  av funnomstendighetene ble grunneier og professor Gabriel Gustafson enige om at den arkeologiske undersøkelsen skulle gjennomføres året etter. Utgravningen ble gjennomført i 1904, og måten denne vanskelige oppgaven ble løst på, imponerer arkeologene fremdeles. Det er en kvalitet over dokumentasjonen som gjør forskere i stand til å finne ut stadig mer om dette fantastiske funnet.

I 2007 ble haugen åpnet og skjelettrestene av de to kvinnene hentet ut. Dette skjedde for å sikre skjelettene mot ødeleggelse og åpne dem for forskning. Du kan oppleve skjelettene i utstillingen "Levd liv" på Vikingskipshuset i Oslo. Her finner du utstillingskatalogen og plakatene. 

Her kan du se en episode i tv-serien ARVEN om Osebergfunnet.

LES OGSÅ:

Norsk vikingtid kan bli verdensarv

Högar som konstruktioner, arkeologiska förväntningar genom 200 år av Terje Gansum i En kritisk & konstruktiv kulturmiljöforskning (red. Anders Högberg) 2006

Gåten Oseberg av Terje Gansum i Levende historie 06 - 2004

Oseberghaugen - en stratigrafisk historie av Terje Gansum og Thomas Risan i Vestfoldminne 1998/99

Om Oseberg i Reallexikon der Germanischen Altertumskunde av Johannes Hoops

Oseberghaugen i Kulturminnesøk (med mange lenker)

 

Hva gjør Osebergfunnet så spesielt?

  • Bevaringsforholdene i haugen var eksepsjonelle.
  • Treskjærerarbeidene er enestående.
  • Skipet er unikt og rikt dekorert.
  • Det er to kvinner gravlagt i skipets gravkammer.

For å gjøre den nysgjerrige leser bedre i stand til å danne seg en oversikt over dette omfattende arkeologiske funnet, presenterer vi nå materialet i korte, tematiske avsnitt. Fortellergrepet er gjort for å tydeliggjøre at vi i dag ikke sitter med alle svarene, men vi ser resultater og undrer oss. Bli med oss videre i våre tanker om Osebergfunnet. 

Hvem er de?

Tekstene omtaler De som bygde haugen, og De som valgte sted. Vi omtaler beslutningstagerne som De og Dem og oss som fremmedgjorte vitner. Vi har kun indirekte tilgang til Deres beslutninger gjennom dokumentasjonen og det arkeologiske materialet. Deres begrunnelser er skjult for oss, og her ligger vår store utfordring; vi må forsøke å begripe det vi beskriver, men ikke fullt ut forstår. 

To kvinner på reise

Oseberghaugens gåtefulle innhold utløser mange spørsmål om ”den siste reisen”. I haugen lå et skip, og i gravkammeret lå det to kvinner; en eldre mellom 70 og 80 år og en yngre rundt 50. Osebergfunnet er verdens mest rikholdige grav fra vikingtid, intet mindre! Tingene fascinerer. Hvilke tanker og forestillinger har De hatt? 

Haugen

Haugen er like omhyggelig konstruert som gjenstandene. Haugbyggeriet tok minst fire måneder. Bak masten reiste De gravkammeret. Over gravkammerets tak og akterdelen av skipet bygde De første halvdel av haugen. Skipet sto da halvveis inne i haugen. Ut stakk forskipet, og gravkammerets gavl mot sør sto åpen. Forskipet utgjorde en rituell arena hvor vogn, senger, sleder og tønner ble plassert før 15 hester, fire hunder og en okse måtte bøte med livet. Nærmere 70 kubikkmeter med steinblokker ble lempet opp i skipet, og haugen ble lukket ved stabling av torv. 

Geografisk plassering

Slagendalen ligger et par kilometer øst for Tønsberg by, og strekker seg nordover fra byfjorden, Træla. Siden vikingtid har landet hevet seg omlag fire meter. Dette har endret kyststripen. I dag ligger Oseberghaugen 2,5 km fra fjordbunnen. I vikingtid var avstanden det halve, men man har aldri hatt utsyn til fjorden fra haugen. 

Stedet

Monumenter har ofte vid eksponering i landskap. Oseberghaugen er et monument, men  plasseringen nede i Slagendalen er antimonumental. De som bygde haugen, kunne trukket skipet dit kirken står i dag, med godt inn- og utsyn. Det var verken fysisk eller teknisk vanskelig, men De gjorde ikke det, og det skyldes neppe bekvemmelighetshensyn. Haugen ligger i vått lende, og ikke på et gårdstun samtidig som plasseringen unngår veier og de reisendes blikk. Dette gjør stedsvalget til litt av en gåte, for haugen ligger i en sfære mellom kjente referanser. 

Oseberg og Haugar

Da Oseberghaugen ble reist i Slagenbygda, lå det en gård på Tønsberghalvøya, hvor det også  ble reist storhauger på 800-tallet, nærmere bestemt på Haugar. Haugene på Haugar ligger høyt i terrenget og består av steinblokker og kraftige kullag dekket av torv og sand. Ingen gjenstander er funnet ved de begrensede undersøkelsene som er gjennomført. Å bygge haug har vært gjennomført også uten å gravlegge mennesker, mange andre hensyn har spilt inn og haugene på Haugar og Oseberghaugen har sannsynligvis dekket helt forskjellige behov. 

Vogn, sleder og hester

De haugla kvinnene og utstyrte dem for reiser. Mange av funnene har med reiser å gjøre. En vogn med utskårne motiver er blant de merkeligste funnstykkene. Til vognen hører det et rikt utskåret drag. Vognen ble trukket av to hester. Noen praktisk funksjon har vognen ikke hatt, men den har nok vært brukt i kultiske prosesjoner. Fire sleder lå i forskipet. Tre har rike ornamentale utskjæringer som var dekorativt malt. Sledene er 2 meter lange med sitteplass til én person, og de ble trukket av hver sin hest. I tillegg til havhesten (omskriving av skipet) har hestene sentrale roller i kvinnenes reiser. I haugen var det ofret 15 hester. 

Arkeologene 

Gårdbruker Oskar Rom gravde i haugen 3-7. august i 1903 og meldte funnet til Oldsaksamlingen. Professor Gustafson foretok prøvegravning 10.-11. august i 1903. I mai 1904 foretok ingeniør Darre Jensen en prøvegravning for å avgrense skipets størrelse. Den arkeologiske undersøkelsen ble gjennomført fra 13. juni, og siste bit av skipet ble tatt ut av haugen 5. november 1904. Utgravningen ble ledet av professor Gabriel Gustafson godt assistert av Haakon Schetelig. Vurdert ut fra utgravningsteknikken som ble praktisert i 1904, er utgravningen og dokumentasjonen utført eksemplarisk, og vi kan være overbevist om at ingen i verden ville løst oppgaven bedre. Et mål på dokumentasjonens kvalitet er at vi kan stille opp nye problemstillinger og besvare dem gjennom analyser av primærmaterialet. Bedre kvalitetsstempel kan ikke en utgravning få.

Arkeologene er ikke de eneste som har gravd i Oseberghaugen. Det har vært flere som har vært inne i haugen til ulike tider. De eldste sporene av åpning av haugen omtalte Gustafson som innbruddsgangen. Allerede kort tid etter at haugen ble reist i 834, satte De i gang en stor graving. Arbeidet har vært målrettet og gått over flere dager. Det må ha vært en stor offentlig begivenhet i bygda. Tanken om at det har skjedd i hastverk, i nattens mulm og mørke, stemmer ikke. Sjakten var 2-3 meter bred og over 10 meter lang med en gjennomsnittlig dybde på 2 meter. Sjakten gravde De med trespader, og slikt finner ikke sted en stille aften! Haugbryterne har gått inn fra sør og på sin ferd inn i haugen hogg De ormehodet av skipet og søkte direkte mot gravkammeret som De brøt seg gjennom taket på. De har visst hva de skulle ha, og de fleste av kistene i gravkammeret var brutt opp, men en med vedsaker var fullstendig urørt. Så bevisste valg tyder på at De som hadde bygd haugen, var med på gjenåpningen, enten med eller mot sin vilje. Deler av kvinnenes skjeletter ble dratt ut av gravkammeret. Mesteparten av den eldste kvinnen ble liggende omrotet i innbruddsgangen. Mye tyder på at dette skjedde meget kort tid etter haugleggingen, og kanskje er det de samme menneskene som lukket haugen, som nå åpnet den. Kan hende er det ikke snakk om plyndring, men del av døderitualene. 

”Skattegraverne”

Under prøvegravingen i 1903 ble det funnet “diverse småsaker” blant annet leirkarskår, endel beinrester som så nye ut, i tillegg en hel del rask, trekull og moderne leirgods. Alt dette ble kastet til tross for at det lå sammen med tøyrester og dun i gåseøyemønster, rester av en tønne og taustump. Om dette har med skattegraving i haugen å gjøre, eller om det kun er dumpet søppel, kan vi nå bare spekulere i.

I 1890-årene var det flere personer som prøvde å grave i haugen. En var spådd i USA at han hadde rikdommer hjemme på gården. Men de beretningene vi har om gravninger, kjenner ikke til funn før i 1896-97. Da skal Paal Roberg ha kommet ned på større treverk og forvisset seg om at det var et ”skib”. Gårdbruker Oskar Rom gravde i haugen 3-7. august i 1903 og det var han som virkelig fant skatten og meldte fra. 

Gjenstandene i Osebergfunnet 

Billedvevene

Billedvevene eller revlene er verdenskjente. Få er klar over at billedvevene kun er mellom 16 og 23 cm høye. Lengdene på revlene har sikkert vært 1,5 meter, men den opprinnelige lengden er vanskelig å fastslå. Fargerike har de vært, og de må ha vært svært tidkrevende å komponere og veve. Revler ble trolig hengt opp i hallen eller stova ved spesielle anledninger.

I form og uttrykk skiller billedvevene seg fra malerarbeidene og de fleste treskjæringene i funnet. Hester og utvalgte menneskefigurer er laget mye større enn øvrige figurer og inntar trolig hovedroller i mytologiske dramaer, scener fra germansk mytologi. På teppene er det blant annet skildret slagscener, hengte mennesker og prosesjoner med vogner. Noen av billedscenene gjenkjenner vi i eddadikt og heltekvad, men selve Osebergfunnet inneholder mange av gjenstandene som gjengis i vevens symbolmettede billedspråk. ”Bedre var det du vevde revler og ikke søkte en annen mann”, sa gygra. ”Det skal du høre her fra vogna, om du vil vite det, vettløse gyger”, svarte Brynhild da hun var på helferd. 

Dyrehodestolper

Dyrehodestolper kaller vi dem. De er rikt utskjært og forestiller trolig hundehoder. Dyrehodestolper kjennes kun fra Osebergfunnet, og der var det fem av dem. Fire lå i gravkammeret, og én lå i forskipet. De er omkring 50 cm høye med inntappete skaft nederst på stolpen. Kanskje skulle de bæres, kanskje skulle de festes til vogna, sledene eller de kan høre til høysetet? Som stavnpryd til skip er de alt for små. En av dyrehodestolpene lå med tau gjennom kjeften som var festet til en såkalt rangle. 

Rangler

De har laget lyd, og de har klar forbindelse med dyrehodestolpene hvilket gjør ranglene  spesielle. Rangler består av et skaft med en stor bøyle av jern, hvor flere mindre jernringer er trædd på. Til skaftet med bøylen og ringene hører ytterligere et skaft som avsluttes i en krok. I falene, eller endene av skaftene, sitter det fortsatt rester av tau som viser at de skulle surres eller bindes fast. Ett av tauene var ført gjennom kjeften på en dyrehodestolpe. Rangler forekommer av og til i vikingtidens graver, og er da gjerne funnet i kombinasjon med hest, ja sågar bundet rundt bringen. Bjeller forekommer også på noen rangler. Betegnelsen rangle viser hvor usikre arkeologene er på disse gjenstandenes funksjon, men mye tyder på at de hører med til styrelinene mellom hest og vogn, og at de har en praktisk funksjon mellom vognstyreren og hesten. Det er fem rangler i Osebergfunnet. 

Sengene

At kvinnene hadde hver sin seng i gravkammeret synes rimelig, men det er flere senger i funnet. Med på reisen hadde kvinnene syv senger. I forskipet var det tre senger. Den store seng har høye sengestolper med dyrehoder, 1,59 m høye, og dyrehodene var utskåret og malt i flere farger. I den store seng lå et avhugd oksehode. To mindre senger sto også i forskipet, den ene litt foran masten, den andre var plassert oppi vognens karm. Har det vært en tanke bak plasseringen opp i vognen? I gravkammeret har det stått en stor seng, også denne med stolper utskåret som dyrehoder med malte sorte linjer. Ytterligere to mindre senger har hørt med i gravkammeret. Sengene som sto i gravkammeret, ble ødelagt ved haugbruddet og ligger delvis i kammeret og delvis i innbruddsgangen. I akterskipet lå to grinder med utskårne dyrehoder, som sannsynligvis utgjør del av en seng. Antall senger, deres innhold og plassering tyder på at sengene symboliserer meningsfulle sammenhenger som vi bør granske med åpent sinn.

Redskaper

Mange av redskapene i Osebergfunnet var like ens på 1800-tallet som tusen år tidligere. Flere gjenstander i Osebergfunnet er første eksempel på den folkekunst som var vanlig i middelalder. Her kan nevnes sponesker, brikkevev, flettekurv og traug til melkestell. Mange av redskapene kjenner vi umiddelbart igjen, og gjenkjennelsen er kjærkommen, i et funn som til de grader viser at fortiden ikke er umiddelbar og begripelig. Økser, kniver, bøtter, baljer, øsekar, traug og årer ser likedan ut nå som da. Redskapene kvinnene har med på reisen, vitner om at de ikke var fritatt kroppslige behov. Redskaper, mat og forråd var i orden.

Smykkene

Rikdommen som er gitt med kvinnene, vitner om posisjoner i samfunnets øvre sjikt. Vikingtidens kvinner likte å pynte seg med spenner av bronse eller sølv og perler av glass og halvedelstener. Ovale spenner hørte med til draktutrustningen og er vanlig å finne i kvinnegraver fra vikingtid. Mangelen på smykker i Osebergfunnet er påfallende. Ble mesteparten stjålet ved innbruddet i haugen, eller er det nåtidens mennesker som har skapt savnet av smykker? Syv glassperler er eneste som viser at det har vært smykker i funnet.  Kanskje hadde kvinnene posisjoner i samfunnet som ikke krevde ordinær smykkeoppsetning?

Sleder

Fire sleder lå i forskipet. Av dem er kun én å betrakte som en arbeidsslede. De tre øvrige har utskjæringer, og én av dem har i tillegg vært malt i rødt og sort med pyntenagler av sølv. I sledene er det plass til én eller to personer, og fraktsleder har de definitivt ikke vært. Sledene ble trukket av hester under vintertansport. Vintre med kulde og snø åpnet for raske og lange dagsreiser til lands, for myrer og vann lå som åpne vidder. Om sommeren bød vann, bekker og myrer på hindringer. Sledene ble lagt med i haugen, utenfor sledesesongen, hvilket vil si at de ble ansett nødvendige for tilværelsen etter at haugen ble lukket, og reisen fortsatte. Dyrehoder på sledekarmene speider med vidåpne øyne. Hva har det betydd for Dem å sitte inne i en farkost med gapende kjefter til alle kanter? Hvor reiser De med slike farkoster, og hva var Deres ærend? Sledene gir løfte om at reisen ikke var slutt.

Vogn

Var vogn et upraktisk framkomstmiddel i Vestfold i vikingtid? Vi tør svare et ubetinget ja på spørsmålet. Vogner stiller krav til framkommelighet. Vikingene i Vestfold hadde ikke et utbygd veinett hvor slike vogner kunne ta seg fram, selv om det har vist seg at Osebergvognen kunne svinge. Vognkassen ligger løs på bukkene, og jernringer i vognkassens hjørner viser at den lett kunne løftes av understellet. Vognkassens motiv og stil hører hjemme på 700-tallet. Det har vært antatt at det er samme treskjærer som har skåret vogn og skip, men med dateringene av skipet er det lite trolig at det er samme treskjærer. En hypotetisk mulighet er at vognen er kopi av en eldre vogn, men hvis dette ikke stemmer, er trolig vognkassen gammel og understellet yngre. Det er observert slitasjespor på vognkassen som ikke overensstemmer med nåværende understell, noe som kan indikerer et eldre understell. Utskjæringene på vognen viser mytologiske scener som vi kjenner fra tidsrommet 500-700, blant annet Gunnar i Ormgården. På billedvevene er vogner avbildet og flere er tildekket med vevde tepper. Innholdet skulle være skjult. Osebergvognen var trolig brukt som prosesjonsvogn.

Skipet

Skipet er bygget i eik og er 21,6 meter langt og 5,10 meter bredt. Det har 15 par årer. Rike utskjæringer preger stevnene på skipet. Figurer er flettet i hverandre i en stilsikker komposisjon som ender i et opprullet ormehode. Skipet er bygd mellom 815 og 820 e.Kr. og  var mellom 14 og 19 år gammelt da det ble satt i haug. Det har vært diskutert hvor sjødyktig Osebergskipet har vært. Av 12 bordganger er det bare to som ligger over vann. En oppfatning er at skipet egnet seg best i smule farvann. Ved utprøving av kopier viser det seg at skipet teknisk er utviklet og sjødyktig, men det er krevende å seile. Skal den elastiske skipsformen kunne oppnå stor fart og seile godt, må vekten av menneskene ombord flyttes fra side til side under seilasen. Stiftelsen Nytt Osebergskip arbeider med å kopiere Osebergskipet ut fra nye og nøyaktige data som følge av at Kulturhistorisk museum har scannet skipet. Foreløpige resultater tyder på at skipet er mer sjødyktig enn tidligere antatt.

Skipets destinasjon er preget av motsetninger. Seilet som vi antar var vevd av ull, fulgte ikke med skipet. I forskipet på styrbord side lå tre årer ute, mens én åre lå på babord side i akterskipet. Flere av de resterende 26 årene er uferdige og ingen av dem bærer tegn til bruk. Samtidig som fire årer ligger klare til bruk, var skipet tjoret til en stor steinblokk forut. Om skipet skulle forlate eller gjøre landgang på symbolsk vis, vil vi aldri kunne avgjøre. Uvissheten og de åpenbare motstridende krefter synes å være forent i det materielle uttrykket.

Treskjærerne

Treskjærerne har hatt store oppdrag og har løst sine oppgaver med faglig dyktighet. Stilanalyser av treskjærerarbeidene tyder på at det har vært ti treskjærere i sving for å skape det vi har funnet i Oseberghaugen. Eldre og yngre osebergstil er etablerte begreper innen vikingtidens kunst. Skipets mester har arbeidet i eldre osebergstil omkring 820. Yngre osebergstil, med den såkalte barokkmesteren som ledende kunstner, har senest blitt til omkring 830. Om treskjærerne har arbeidet på gården i flere perioder, eller om de samtidig skar treskurden, forskes det fortsatt på. Men ett synes sikkert: slike håndverkere har ikke alltid vært tilgjengelige. Flere reparasjoner av sledemeier og karmer er amatørmessig utført, noe som virker uforståelig hvis treskjærerne hadde hatt fast tilhold i nærheten. Treskjærerarbeidet er utført med bor, 3-4 jern og en liten kniv. Skip der skreid ifrå land / med gullslegi hovud og gravne stamnar står det i diktet. 

Dyrene

Nær sagt uansett hva vi tenker om dyr, blir våre tanker utfordret gjennom dyreofrene i Oseberghaugen. Fire hunder utstyrt med lenker ble ofret. I akterskipet lå en okse, og denne var så godt bevart at mageinnholdet ble analysert. Den hadde spist gress i nærheten av haugen før den ble ofret. Enda en okse var ofret, og hodet var lagt i en seng i forskipet, mens okseskrotten lå utenfor skipet.

De ofret i alt 15 hester som enten ble lagt i eller utenfor forskipet. Sakene i forskipet har trolig blitt stenket av hesteblod. Hesten er et dyr det fortsatt knytter seg sterke følelser og forestillinger til. Hesten knyttes til jordiske så vel som mytologiske reiser. Hesten sto i forbindelse med det hellige, og var i besittelse av kunnskap kun noen kunne forstå. Om hesten Grane står det: Gråtende gikk jeg / til Grane og spurte / hva den tårer ville / varsle meg om; / Grane bøyde hodet / mot graset, sorgfull, / hesten visste / at herren ikke levde. Enda fornemmer hester varsler i naturen ikke menneskene værer. 

Runer, cannabis og motiver

En lærpung med cannabis

Hamp kan brukes til mangt, blant annet til tekstiler, tau og trosser. I en av kistene i gravkammeret lå en lærpung med cannabisfrø. Vikingene var kjent for sin begeistring for rus og kjente nok til cannabisens virkninger. Kvinnene kan ha brukt cannabis i forbindelse med i seid, hvor transe og suggesjon er viktige elementer.

Runer

Rune betyr hemmelig. To runeinnskrifter er funnet i Osebergfunnet. På den ene står det litiluism. Runene er tydelige, men betydningen er dunkel. Runeinnskrifter kan nemlig leses begge veier, og runeristerens meldinger og meninger er ofte tilsiktet flertydige og tilslørte. Gåtespill og assosiasjoner preger runeskrifter, like som kjenninger i skaldestrofer. Kanskje betyr innskriften litet-vis maðr eller mannsnavnet Óspaker. Spakr er synonym med vis og litet spiller på negasjonen til vis, det vil si u-vis, altså Óspaker. De runekyndige har igjen latt oss vitebegjærlige i stikken. Runeinnskriften var skåret på en 2,42 meter lang stang som lå under tiljene i forskipet. Hva har stangen vært brukt til? Forslagene varierer fra brukket åre til stag til råseilet. Et ornament er ristet inn på stangen, men vi vet faktisk ikke hvilken betydning dette har hatt. ”Litet-vis” synes altså treffende.

Sigrid eier

En kort runeinnskrift står risset på en ordinær lagget bøtte av furu. Runeinnskriften er vanskelig å se, men er tydet til asikriR, som på gammelnorsk er á Sigriðr, som betyr Sigrid eier. Er det bøtta, innholdet eller begge deler Sigrid eier? Hvem var Sigrid?

Kenninger og metaforer

Skalder, treskjærere, smeder, vevere og malere arbeidet med sagnkretser. De hadde et mytologisk repertoar som de bearbeidet og lenket sammen ved assosiasjoner. Kvadene er fulle av omskrivninger eller såkalte kenninger hvor dikteren, eller la oss kalle ham rimsmeden, ordla seg like innviklet som treskjæreren skar figurmønstre. Havhest er for eksempel et annet ord for skip. Kenninger er ordbilder eller metaforer og dermed assosiative. Deres funksjon er å tilsløre, kode, og gjøre kunnskap nødvendig for å forstå sammenhenger, er man ikke med på assosiasjonene forstår man ikke sammenhengene.

Ornament & motiv

På revlene og vognen er det figurmotiver som forestiller hendelser og myter. På skipet, dyrehodene og sledene er ornamentikkens motiver ikke enkle å tyde. Dyrene er oppløste i slynger og fletting. Symbolikken stiller store krav til betrakteren. Kanskje var det da som nå, kun få som så motivene. Prakten var nok åpenbar, men ornamentenes koder var forbeholdt de få. Hvis kunnskap spres, mister den mye av sin kraft. Vet tre det, vet all verden står det i  Håvamål.

Mytemotiver & forestillingsverdenen

Frøys bryllup med Gerd er et mytemotiv, likeså Tors fiske og Gunnar i Ormegården. Hver for seg viser mytemotivene ut over seg selv og til en mytologisk orden, en kosmologi. kanskje kan vi ta fram diktet Voluspå, dvs volvens spådom, vers 22:

 

Heid ble hun kalt

der hun kom til gards,

synske volven,

hun sendte gander;

seidet der hun kunne,

seidet i ørske,

alltid elsket

av onde kvinner

  

Noen historier om Oseberfunnet

Observasjoner i 1904

I dagboka 16. juli 1904 har Gustafson notert noe om funnets tidsstilling: ”Uttalte til Ræder min foreløbige tidsangivelse til mitten av 800-tallet, dog med reservation, da jeg endu ikke har hat tid til mer end flygtig at se ornamenterne.” Like presist, om enn noe forundret, rammer han sannheten den 5 august: ”Er graven sat over en kvinde?? Obs. at benene er meget spæde.”

Vi kan bare gi Gustafson rett i sine antagelser. Hundre års forskning har kun presisert  resultatene.

Mistenkelige avtrykk

Professor Gustafson og grunneier Oscar Rom gikk ikke så godt overens. Flere episoder oppsto mellom dem. Dagbøkene beretter ikke bare tørre fakta, her finnes det langt mer personlige betraktninger, og vi skal her gjengi et utdrag av Gustafsons dagbok datert 14 juli 1904:

”O. Rom og broren betragtet mistænkelig et rutet avtryk i leren. ”Her maa være tat noget væk som vi ikke har set”. Jeg lot dem snakke og oplyste siden at det var avtryk av mine gummistøvler!!”

En dronning verdig?

Skjelettene ble gjenbegravd i den restaurerte Oseberghaugen i 1948. Aluminiumskassen med levningene etter kvinnene ble sendt med tog fra Kristiania til Tønsberg. Professor Anders Hagen har formidlet denne historien som beretter at kassen med skjelettene ankom Tønsberg sent om ettermiddagen. Politiet hadde ansvar for å hente kassen, men hvor skulle kvinnene overnatte? Kassen ble fraktet til politistasjonen, og kvinnene fikk sin forløpig siste overnatting utenfor haugen i byens fyllearrest.

Prisen på det unike

I 1903 kjøpte Oskar Rom Oseberg Ødegården med "Revehaugen" av stamhusbesitter Wedel Jarlsberg. Roms motiv for kjøpet var blant annet å undersøke haugen og tjene penger på et eventuelt funn. Roms pengeplasseringer skulle vise seg å gi avkastning. Formelt og juridisk  eide Rom funnet. Han kunne gjøre hva han ville med det fordi Sverige-Norge ikke hadde noe lovverk som innskrenket den private eiendomsretten. I juni 1904 ble utgraver og grunneier enige om å grave ut funnet først, for senere å fastsette den "virkelige" verdien. Men hva er prisen på det unike? En sakkyndig vurdering og taksering utført av Gustafson og Karl Rygh, eller prisdannelse på bakgrunn av en budrunde på auksjon? Rom mente at de sakkyndige var part i saken og således ville tilby for lite. Ende på konflikten sørget godseier Fritz Treschow for. Han kjøpte funnet for 12 000 kroner og donerte funnet til den unge nasjonalstaten, Norge. Lov om kulturminner var den første loven Det norske Storting vedtok i 1905. 

Symboler

Symboler refererer til noe utenfor seg selv, og er derfor assosiative. Visse symboler har større sprengkraft enn andre. Svastikaen eller hakekorset opptrer hyppig på billedvevene i Osebergfunnet og gir isolert sett andre assosiasjoner enn Osebergfunnet.

Stevnen på Osebergskipet er blitt et verdensberømt symbol. Det er symbolet for europeisk vikingtid, men óg et nasjonalsymbol for Norge, et regionalt symbol for Vestfold og lokalt symbol i Tønsberg. Det geniale med Osebergsymbolene er at de aldri vil gå ut på dato. 

Web - WWW

Web er et dagligdags ord, men hvor kommer det fra, og hva betyr det? Det germanske ordet er wabja, det gammelnorske er vefr, og det gammelangelsaksiske er webb og betyr vev. I verdensveven, www, slår vi tråder inn i bildet av vår tid.

LES OGSÅ:

Gokstadhaugen

Borrehaugene

Haugenes arkeologi

 

 

av Terje Gansum

publisert 20. mars 2010, sist oppdatert 24. januar 2012